Fire dager og tre nasjonalparker

Den nyåpnede sykkelruten «Dovrefjell rundt» er et kinderegg av opplevelser, med ikoniske fjell, norsk gruvehistorie, landets minste mikrobyggeri, moskussafari og Norges vakreste seterdal. Pedal power!

Tekst og foto: Torild Moland

Ja, da er det bare å tråkke på, da. 

Vi har akkurat gått ut av bilen i Dombås sentrum, og fotografen har tatt en titt på kartet. Ikke minst på kartets topografi, der en samling tette årringer øst for Dombås med all tydelighet forteller hva som venter. Her er det ingen innledende runder – vi går løs på klatreetappen med det samme. Kort og brutalt. Fem kilometer og 350 høydemetre senere puster vi lettet ut på toppen. Herfra brer vidda seg ut som et sengeteppe.

Ut på viddene

– Vondt i rompa? Bare vent til i morgen! Nei – i overmorgen, roper to damer i rosa med tunge traller bak syklene.

De er straks ferdige med sin egen rundtur og ler godt av oss som akkurat har begynt. For det verste skal fortsatt komme.

Men først – ren nytelse. Dovrefjellsvidda mellom Dombås og Hjerkinn er nesten padde flat, med små badevann langs sykkelstien, omkranset av høye topper i det fjerne. Det er denne delen som er mest tilrettelagt for syklister. 

Den nybygde sykkelstien fra Dombås til Hjerkinn åpnet senhøsten 2017, og går til dels parallelt med E6 mot Trondheim. Likevel ser man nesten ikke veien, og har helt følelsen av å sykle på vidda. 

Sykkelstien tar oss gjennom Fokstumyra naturreservat, et viktig våtmarksområde med hekkende traner og myrhauk, spillende brushaner og en stor bestand med blåstruper. Akkompagnert av trillende fuglekvitter tråkker vi oss lettbente over myra. Det er flatt, det er mykt og sola skinner fra en skyfri himmel.

Norges minste mikrobryggeri

Likevel er det to sultne og energitomme syklister som stopper ved Furuhaugli godt utpå dagen. Det er bare tre timer siden vi startet, men det er ganske mange timer siden frokost. Da er det godt at eier og ølentusiast Stein Pedersen ikke bare byr på hjemmelaga elgkarbonader, rømmegrøt og vafler til dessert – i kjelleren har han nemlig Norges minste mikrobryggeri og byr derfor også på Eine Ale, Elg IPA og selvfølgelig, i disse trakter – moskusøl. 

– Det startet som en idé etter suksessen med Rondaneølen, som ble laget i forbindelse med Rondane nasjonalparks femtiårsjubileum i 2012, sier Stein Pedersen. 

Han har drevet Furuhaugli i snart 20 år sammen med kona Inger-Lise og bevart en familietradisjon som går tre generasjoner tilbake til bestemor Olga som startet overnatting her på 1930-tallet. En vill idé ble snart en suksess. Men Stein produserer bare 500 liter med godsaker i året, så du må selv ta turen for å smake. 

Fotografen bestiller dobbel lunsj – både elgkaker og rømmegrøt, med en stor, smakfull Villrein IPA. Jeg velger moskusøl og reinsdyrkarbonader. En time senere velter vi oss gode og mette på syklene igjen. 

– Men jeg synes ikke all den energien kom seg helt ned i låra, sier fotografen i det vi tråkker ut på sykkelveien igjen. 

Heldigvis er det neste strekket frem til Hjerkinn ganske flatt. På motsatt side av dalen brer Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark seg ut over et gigantisk snaufjell. Det er hit vi skal i morgen, for å hilse på den berømte moskusen. 

Endelig klar

I fire dager får vi oppleve noe av det beste Norge har å by på. Foto: Ronny Frimann

– Det var kommunen som vedtok sykkelstien, og de har holdt på i mange år, forteller vertinne Anne Stine Hjerkind Ekre (50) ved Hjerkinn Fjellstue og Fjellridning. 

– Så vi har venta og gleda oss lenge. Ikke er den vanskelig heller! Jeg sykla den fra Fokserød med unga i fjor før stien var helt ferdig, og det gikk veldig bra. Det er jo fint og flatt her på fjellet – det er biten opp fra Dombås som er bratt, sier hun. 

Dagen derpå sitter vi utenfor det nydelige hvite og røde huset – hvor det har vært nattely for reisende i hele 1200 år. Anne Stine er 13. generasjon som driver stedet. Hjerkinn er et godt hjem å hvile beina en dag, og heller benytte seg av stedets kanoer og ta en utflukt for å hilse på de berømte moskusene.

En hårete fyr

Dovrefjell er det beste stedet i hele Europa å se moskus i sitt rette element. Rundt 350 dyr holder til på snaufjellet her, og de langhårede, raggete dyrene trives best når det er kaldt og vinden uler. 

Nå midt på sommeren er det egentlig for varmt for dem. Dyene er spredd over et stort område, og ingen vet akkurat hvor de befinner seg. Så dette er ekte safari! Vi trasker over myrer og busker i nesten to timer før vi får øye på de majestetiske dyrene, og holder respektfullt 200 meters avstand. En moskus kan nemlig bli opptil 450 kilo og løpe i 60 kilometer i timen. Ikke er de spesielt glade i selskap heller. 

Kunst og kultur

Reinsdyrkarbonader med mikrobrygg på Furuhaugli smaker helt nydelig etter mange timer på sykkelen. Foto: Ronny Frimann

–  Hvordan er låra i dag, spør jeg fotografen til frokost. 

– Slitne, mumler han nedi kaffekoppen. 

– Godt det bare er nedover i dag da, trøster jeg. 

Heldigvis uvitende om hvor feil jeg skal ta. 

I dag skal vi på sykkelsetet igjen, og veien fra Hjerkinn til Folldal går på asfaltert hovedvei. Halvveis til Folldal svinger vi opp en avstikker til Galleri Slåen – et unikum av et sted med galleri i et stabbur fra 1750, snodige kunstverk både ute og inne og servering av Norges beste rabarbarapai med lokalprodusert tyttebærbrus. Himmelsk!

– Noen av kunstnerne er lokale, andre er fra hele landet. Jeg er mest opptatt av selve kunsten, og vil ha et galleri fylt til randen av humor, farger og glede, for det må vi ha, sier den fargerike eieren Kari Åsheim (59).

Keramikk er jo litt upraktisk å ta med på sykkeltur, men Kari sender over hele landet. 

Et gruvesamfunn

For hver mil burde man ta et stopp ifølge Anne Stine, så etter to nye mil tråkker vi oss opp en avstikker mot Folldal gruver. Folldal er et lite stykke Norgeshistorie, og et av 15 anlegg på Riksantikvarens bevaringsprogram for tekniske og industrielle kulturminner. 

Den første gruvedriften her var allerede på midten av 1700-tallet, og siden dannet denne hjørnesteinsbedriften grunnlaget for utviklingen av samfunnet i Folldal og kommunene rundt.  

Små og store kan i dag få en liten smakebit av hvordan livet var som gruvearbeider, og et lite tog tar oss med 600 meter inn i fjellet, hvor luften er tung og stemningen fuktig. Arbeidet var strevsomt og farlig, gruvegangene kunne kollapse og helsa ble ofte skrantende. Vi kan heldigvis kjøre ut etter en halvtimes omvisning, og sjelden har det vært så godt å se sollyset igjen! 

Soria moria

Ruten videre går egentlig ned til Folldal og veien inn i Grimsdalen. Men Anne Stine har nok en gang tipset oss om en «snarvei» over fjellet, som skal vise seg å innebære en stigning fra rundt 700 til 1000 meter. Asfalten viker plass for grus, og etterhvert bare en sti. 

Det er fire tunge lår som når toppunktet godt utpå dagen. Men belønningen er verdt alt strevet, og skulle jeg syklet igjen ville jeg aldri i verden tatt hovedveien! 

En nydelig liten grusvei strekker seg innover vidda, og da vi etter en stund runder en åskam og ser rett inn i de majestetiske Rondetoppene i solnedgang, er svette og melkesyre som blåst bort av beina. Snakk om nasjonalromantisk presang. I denne ånden er det jo svært passende at vi skal overnatte på en 200 år gammel restaurert seter. 

Måleren stopper på 42 kilometer, og vi dunker i seng før klokka har slått 22.

Den lange veien hjem

I går fikk vi en stor bit av det nasjonalromantiske eplet, og i dag skal vi spise resten, inkludert skrotten. For Grimsdalen er en av Norges vakreste, og viktigste, seterdaler, med flere godt bevarte setermiljøer.

Vi sykler på grusvei i dalbunnen langs en uttørket elv. På den ene siden har vi Dovre nasjonalpark, på den andre Rondane. Åskammene er dekket av blomstrende kulturlandskap, og titt og ofte passerer vi en nydelig gammel seter med skjeve skigarder og sølvfarget treverk. 

I hist og pist stikker det opp gamle, runde gravpukler, som små åser i dalbunnen. Og omtrent halvveis inn i dalen, akkurat ved lunsjtid, kan vi sykle opp til det eneste siviliserte stedet i hele dalen, nemlig DNT-hytta Grimsdalshytta. Rømmegrøt og spekemat er bensin for trette syklister. 

Herfra er det fire mil igjen tilbake til bilen på Dombås. Turen ut av Grimsdalen går på fin og bred grusvei, og selv turen opp igjen over fjellet til Dovre går sånn tålelig greit. Derfra er det plankekjøring på gamleveien opp til Dombås. 

Fire dager og tre nasjonalparker på to hjul – det har vært 130 usedvanlig vakre og innholdsrike kilometer. Neste år tar vi den på elsykkel.

Denne artikkelen ble først publisert hos Magasinet Reiselyst, og er gjengitt med tillatelse.